Kvinnen blir fanget i et skogsområde utenfor
Trondheim, hvor natten aldri slutter. Skogen er
forsvunnet fra kartene, og vinduene i bygningen
hun blir stukket inn i viser bare tomme fjorder.
Den første dagen hennes er en tilbakevendende
døgnspøkelse: solen står fast ved horisonten, og
lyset er blått og skarpt som glass.
Hun oppdager at den som har lagt henne her, har
brukt en gammel samisk trollformel for å skape
en tidsløs krets. Hver time er samme, men det er
en liten forskjell hver gang – en fugl som flyr
annerledes, et sted på veggen som er litt mer
avtrykt. Hun må finne mønsteret for å bryte ut.
Den tredje natten kommer en kvinne i svart klær
og med øyne som glir som jern. Hun sier
ingenting, bare viser hennes speilbildet i
vannet. Kvinnen ser seg selv bli eldre, og det
er ikke en drøm – det er virkelighet. Hun vet nå
at skogen ikke bare bryter tid, den også bryter
liv.
Etter å ha funnet en gammel steinkross i skogen,
søker hun tilbake til byen. Men byen er ikke den
samme. Folk snakker om en "mørk tid"
som varer,
og de har glemt navnet hennes. En politimann ser
henne, og han husker hennes ansikt. Han viser
henne en mappe med bilder av kvinner som ble
savnet i samme skog. Hun er den siste.
Skogen forsvinner når hun går gjennom en elv.
Hun står igjen ved en elv, med et håndgrep av
jord og en jente som ser ut som henne. Det er
ikke en drøm. Det er en ny start.
