I et fjellområde nord for Tromsø, hvor snøen
aldri smelter fullt, bor en kvinne som heter
Ingrid. Hun er kjent for å vandre gjennom skogen
på midnatt, følge stjernene og gi seg til den
nakne jordens vilje. Folk snakker om henne som
en helgen, men også som en farlig kvinne som har
forbindelse med det som ligger under isen.
Ingrid er ikke alene. En sykepleier, Marte, har
blitt sendt dit for å hjelpe hennes eldre bror,
som har mistet bevisstheten etter å ha funnet et
skjult kors i et av de gamle helligdomsstedene.
Det kors ble funnet under en snebygning, og da
det ble rørt, oppsto en vibrasjon som gikk
gjennom hele fjellmassen.
Marte hadde alltid vært skeptisk til historier
om helter og troll, men nå var hun tvunget til å
se med egne øyne hva som skjedde. Når hun kom
til Ingrids hytte, fant hun ikke bare en syk
mann, men også en kvinne som hadde forandret
naturens lover – hun kunne gå uten lys, og dyr
ville følge henne som om hun hadde en kraft de
ikke forstod.
Det var her at Marte begynte å lure på hvordan
Ingrid hadde fått sin evne. I boken til Ingrids
far, som hadde vært en gammeldags prest, sto det
om Midnattssolen – en sol som skulle gå ned én
gang i århundrene, men som hadde blitt blokkert
av mennesker som ønsket å styre verden. Ingrid
hadde funnet veien til den, og ved å følge den,
hadde hun fått evnen til å kommunisere med
naturen på en måte ingen annen hadde.
Men det var ikke bare Ingrid som hadde funnet
veien. Det var andre også – folk som hadde blitt
fanatiserte av idéen om å kontrollere solen. De
hadde bygd seg en underjordisk by i isen, der de
prøvde å hindre Midnattssolen fra å gå ned. Og
når de oppdaget at Ingrid hadde blitt tatt til
seg av naturen, sendte de hennes eldre bror ut
som en fange, for å lokke henne til dem.
Marte hadde bare én måned før solen ville gå ned.
Hun hadde ikke lært mye om Ingrids magi, men hun
visste at hvis Midnattssolen ble blokkert, ville
det ikke bare være en mørk tid for menneskene –
det ville være en enda mer mørk tid for naturen,
som hadde holdt seg levende gjennom hennes evne.
På kvelden før solnedgangen, tok Marte Ingrids
hånd. De gikk sammen mot fjelltoppen, der vinden
snurrte og isen knakk. Under dem lå en by av
glas og metall, og over dem hang en sol som
aldri hadde gått ned.
Når de nådde toppen, så Marte hvordan Ingrid la
hånden på isen. Den begynte å smelte, og fra den
kom et lyd som ikke var fra denne verden. Men
Ingrid sa ingenting. Hun bare så på Marte, og sa:
«Du må fortelle folk hva jeg har sett.»
Når solen gikk ned, forsvant byen under isen, og
det var ikke lengre mulig å kontrollere den.
Marte kom tilbake til byen, og skrev alt ned i
en bok som aldri ble publisert. Men i hvert fall
hadde hun lest den til seg selv – og husket
hvordan en kvinne hadde reddet både naturen og
menneskene.
