I Fjellhøgda, der fjellene er nakne og sneen
aldri smelter fullt ut, vokste Ingrid opp med
historier om huldra som gav frukt til skogen og
troll som holdt vinteren lengre. Hun var den
siste av linjen fra eldre jordbrukere, og det
var hun som fikk nøkkelen til borgen, etter at
farfar døde på et skifte. Den gamle borgen hadde
vært tom i årtier, men nå sto den foran henne,
kalt tilbake av blodet.
Når hun kom til borgen, fant hun ikke bare huset,
men også en mørk jente som klarte å snakke, selv
om ingen annen hadde sett henne før. Jenta sa at
hun var en huldra, og at borgen hadde vært dens
hjem. Ingrid ble sittende på trappene, mens
vinden hevet nakne grenner over taket. Det var
ikke første gang hun hadde følt seg som en
fremmed i egen blodlinje.
Etter en uke med stille arbeid, begynte trekkene
i bygda å endre seg. Mennesker som hadde levd i
fred i år ti, så plutselig nakne nakne kvinner i
skogen, og menn som hadde vært stolte av sin
styrke, ble raskt nakne og svake. En kvinne i
Fjellhøgda hadde mistet barnet sitt på en gård i
fjellet, og det var ikke hennes feil – det var
skogen som hadde tatt det.
Ingrid hadde lest om tømmerfløting i gammel bok
fra borgen. Det var en tradisjon fra eldre tider,
hvor tre ville bli fløttet av magiske krefter,
men det hadde ikke skjedd i flere generasjoner.
Nå begynte de gamle trærne i skogen å bevege seg,
og det var ikke bare vinden. De ble fløttet mot
borgen, som om skogen hadde en plan.
Hun tok opp en aksje i det lokale tømmerfirmaet,
for å få kontroll over skogen. Men da hun kom
til møtet, hadde alle ansatte forsvunnet. På
veggen sto et enkelt ord skrevet i blod: Vend
deg ikke.
I natt, under et stormvær, gikk Ingrid opp til
borgen. Huldran ventet henne der, nakne og nakne,
og sa at borgen hadde vært der lenge før
menneskene, og skulle være der lenger. Skogen
hadde alltid vært levende, og nå hadde den
funnet sin arving.
Det var ikke Ingrid som hadde kontroll. Det var
skogen. Og når tømmerfløtingen startet, kunne
ingen stoppe den.
