Kvinne kommer tilbake til Storbø i Troms etter
tjue år i byen, bilen full med papirer og en død
fars siste brev. Gården står tom siden 1970,
taket sunket, vinduene tette av is ved vårkant.
Ingen andre arvinger. Landsbyen mumler, men
ingen møter henne ved inngangen.
Fantasy slår til når hun graver fundamentet til
nytt vedskjærhus og finner en stein med nakne
fingre som vokser ut av morenen. Jorda beveger
seg om natten. Dyr forsvinner. En ku funnet tørr
som mos, huden trukket stramt over knoklene,
øynene lukket med leire. Regelen: intet levende
kan sove under fri himmel lenger. De som gjør
det, våkner med sand i munnhulen og minner de
ikke har.
Bygdeoriginal, eldre mann på 82, bor alene i
hytta ved skogkanten. Har ikke forlatt gården
siden krig. Han sier at "det" alltid
har ligget
der, bundet av kvinnenes sang da jorda var ung.
Han viser henne den første huldrastammen – ikke
skinn og skjønnhet, men en kvinne av bark og
glas, med rumpe bakover som hos ku, stemmen fra
flere munner. Kvinnene i slekten hennes syngte
for å holde det nede. Siste kvinne syng ble
moren hennes – da hun dro, forsvant sangen.
Janteloven biter når landsbyens råd samles i
skolestua. De nekter å hjelpe. Hvis hun ikke
klarte seg i byen, hvorfor skulle hun klare seg
her? Hvis hun tar opp gammel trosskap, bringer
hun dårlig omtale over hele dalen. De sier ikke
nei direkte. De sier ingenting. Låser døren
etter seg. Frykten må deles, men skylden bæres
alene.
Trollhevn starter når kvinnen finner morens
gamle notater i kjellerrussen: fire toner, syngt
i nordnorsk dialekt, gravd ned i jord ved
fullmåne. Hun prøver, men stemmen svikter. Da
går bygdeoriginalen foran, slår seg i brystet,
spytter i jorda og synger med en røst som bryter
gren. Steinen beveger seg. Men han blir tatt –
nakne fingre drar ham ned i morenen mens han
fortsatt synger. Så stillheten.
Klaustrofobisk når kvinnen forstår at jorda selv
er levende. Hvert skritt føles som trykk mot
hodet. Skogen står stille. Ingen vinden. Ingen
fugler. Huset hennes kryper sammen om natten.
Hun graver hull rundt eiendommen, fyller dem med
salt og aska fra morens kjel. Legger seg i
midten og synger – ikke flykt, men utfordring.
Jorda beveger seg. Fingerne banker fra under.
Resultat: Hun overlever morgenen. Gården står.
Men hun sover aldri mer uten jord over seg.
Bygdeoriginalen er borte. Landsbyen snakker ikke
om det. På våren planter hun poteter, men alle
har nakne fingre av røtter under jorda. Hun
synger hver kveld. Ikke for å beseire. For å
minne jorda på hvem hun er. Og at hun ikke drar.
