I en liten kystby på Nordland, hvor isen smelter
fort og fiskene forsvinner, finner jente Hilde
et gammelt bånd av leire under en tørket flod.
Båndet er dekorert med røde streker – ikke
vanlig sjømannsleire, men tegn fra en eldre tid.
Hun hadde sett den samme mønstret før, i gamle
bilder av kvinner som stod nakne ved kysten og
sang til havet.
Når hun begynner å drømme om et svingende
skogsskikkelse som går langs stranden hver natt,
blir hun fanget av en gammel legende: Huldran,
som holdt kvinner i slaveri med sine sanger, men
ble slått ned av en viking som het Arne. Dette
var Hildes far, en mann som aldrig hadde talt om
sin fortid.
Etter å ha funnet en gammel grav på et øde øye,
finner Hilde et øre av jern – det samme som
hadde blitt funnet i en brannmurdte hytte i 1942.
Gravene viser at flere kvinner hadde vært der,
og alle hadde blitt funnet døde med ansiktet inn
mot havet. Det var ikke naturlig død, men noe
annet – en kraft som hadde tatt dem, som hadde
latt dem forsvinne.
Hun følger spor av Arne gjennom skogen, hvor han
hadde bygd et hus av bjørke og jord, og der han
hadde bundet huldran i en sirkel av svart stein.
Men når hun kommer dit, er huset ødelagt, og
bare ett spor er igjen: et par støvler som peker
mot havet.
I mørket, da solen setter seg bak fjellene,
hører hun sangen. Den er ikke fra huldran, men
fra en kvinne som snakker i samme språk som
Hilde hadde lært av sin mor. Den kvinnen er ikke
død – hun er Arnes ånd, og hun har ventet på at
noen skulle finne henne.
Hilde velger å gi seg tilbake til landet, men
hun bringer med seg en kropp – ikke en kvinne,
men en levende huldra som hadde vært i skjul. Nå
kan hun fortelle historien, men ikke uten å bære
den egen.
Det som har skjult seg i fjorden, er ikke borte.
Det er bare vekket.
