Vinteren sitter fast i nord to år etter at det
første oljeprosjektet ble stanset midt i bygging.
Været har ikke vært riktig siden – snøen faller
i rette linjer, vinden svarer ikke på vindmålere.
Ingen kan forklare hvorfor Finnmarksvidda nå
ligger utenfor kart, men folk vet at hvis du går
inn uten lov, kommer du tilbake feil.
En kvinne fra kysten, ute på felleskapsjobb ved
de nedlagte borriggene, finner et lite skinn
under permafrosten. Det er tørt, nesten levende,
og lukter av furu og blod. Hun tar det likevel –
tror det er rester fra eldre reindriftstid.
Natten etter er hun borte. Bare støvlerne står
igjen, fylt av is.
Den lokale bygdeoriginalen, mannen som aldri tok
seg bort fra dalen, blir sendt ut alene. Han har
sett myke skygger langs fjellryggene før, hørt
hva vinden sier når den stanser brått. Han vet
reglene: ingen tar med seg noe fra urdelen.
Ingen svarer når skogen hvisker navnet ditt tre
ganger. Han bryter begge når han finner kvinnen
naken i en ishule, øyelokkene sydd sammen med
hvite tråder.
Finnmarksvidda har endret seg: landskapet vokser
tilbake sig selv hver natt. Stier forsvinner.
Tidligere spor vises plutselig nyere enn de var.
Kvinnen peger ikke – hun flyter litt over bakken
mens hun leder ham dypere inn. Hver gang han
stopper, begynner snøen å falle oppover.
Han husker sin mor som fortalte at huldra ikke
tar, hun prøver å beskytte. At skinnet kvinnen
tok var et offer – lagt der for å holde porten
stengt. Nå er porten åpen. Villmarkens ensomhet
slipper ikke bare tak i mennesker – den
formaterer dem. Skog, is og mørke er ikke
bakgrunn. De bestemmer hva som kan leve.
I siste lys går han tilbake til hulen med en
kniv av jern og en fløyte av ben. Slår hull i
skallet sitt så blod renner ned kinnet. Spiller
tonen som aldri hørtes før. Jorda beveger seg.
Snøen smelter i sekundet. Kvinnen faller.
Øyelokkene løsner.
Når han kommer tilbake til veisperringen, står
bilen hans der, dekkene fulle av mos. Radioen
spiller en sang fra 1953. Han ser seg tilbake –
men horisonten er flat. Finnmarksvidda er borte.
På setet ligger det et nytt skinn. Det puster.
Regelen holder fortsatt: ingen tar med seg noe
fra urdelen. Men nå vet han – noen ganger tar
urdelen med seg deg.
