Vinteren i 1947 faller stille over Senja. Båtene
ligger på land, knust av is som beveger seg uten
årstidens lov. Fiskerbondesønnen Karsten går
tilbake til hytta ved fjorden etter fem år borte
— tre i tysk fangeleir, to i Schweiz med skadet
lunger. Hytta står intakt, men fotsporene
utenfor døren er for små. Inne: et par
barnebukser lagt pent på sengen, samme type som
søsteren hans bar da hun forsvant i 1943.
Ingen i bygda vil snakke om henne. Presten
nekter ham kirkeklokkene. Men eldre kvinne på
stranden viser ham en stein med ristet runestil —
ikke gammelnorsk, men noaiditegn. Hun sier at
isen tok ikke bare båter, men tid. At noen kan
gå mellom årstider der under isbreene. At
søsteren ikke druknet — hun ble hentet.
Karsten følger spor i snøen nordover, mot det
forbudne fjellet nede ved Gisund. Der finner han
en innsjø som aldri fryser, selv i kulden. På
isen: en ring av steiner, plassert i spiral. Når
han trår inn, bryter lyset seg annerledes. Trær
vokser bak ham i sekunder. Han ser seg selv som
barn, ser søsteren bli trukket ned av noe som
ligner skyggevann.
Verden her fungerer ikke etter fysikk. Tid
strømmer som elv, men med virvel. Regelen: ingen
kan ta noe fra stedet uten å la noe likt verdi
igjen. Han ser søsteren, voksen nå, stå på
motsatt bredd. Hun rører ved ansiktet sitt — ett
øye mangler, erstattet av iskristall. Hun smiler
ikke.
Han løfter en kniv. Tenker på leiren, sulten,
mørket. Tar et skritt fram. Stedet krever offer.
Han legger kniven fra seg. I stedet river han av
seg jakken, hopper i sjøen. Fryser. Synker.
Verden svinner.
Når han våkner, ligger han på isen utenfor
spiralen. Søsteren sitter ved siden av. Ingen
kristall. Ingen skader. Men hun husker ingenting
fra de siste fireten år. De reiser hjem sammen.
Bak dem: sjøen fryser første gang på ti år.
På hytta: han brenner buksene. Hun setter seg
ved peisen, ser på hånden sin. Utenfor: isen
bærer igjen. Men ingen av dem spør hvorfor.
